Det er ikke alltid at fornuft og følelser snakker sammen.
For en stund siden sa fornuften meg at jeg skulle bygge en ny bro. Kort tid etter at brua var bygget sa hjertet mitt NEI. Og da hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte avslutte kontakten.
Jeg fulgte hjertet og gjorde det rette.
I dag føles det helt rett.
Men det er vanskelig å gjøre de rette valga hele veien. Hjertet kan ofte si noe, fornuften kan si noe annet.
Og jeg lurer på hvorfor det skal være så vanskelig å la ting ligge i fortid.
Enkelte mennesker setter så dype spor i meg, at jeg lurer på om jeg noen gang "blir ferdig" med dem! ;-)
De "plager" meg ikke nevneverdig, det er bare de til stadighet dukker opp, i hjertet og tankene.
Kanskje er det sånn at jeg ikke vil bli ferdig med dem. Og da får det bare være sånn.
Jeg brenner ikke brua, jeg lar den stå - uten at jeg krysser den.
Og det er en helt fin løsning i mange tilfeller.
Værre er det når andre brenner en bro mellom oss uten at jeg vil. Det kan være smertefult og vanskelig å komme over. Jeg har et tilfelle av det dette året - og det er en kunst å akseptere at det ble sånn.
Men sånn er livet noen ganger....
Inger
